Kulturrådets tilstand

Rundt 200 av de viktigste personene innen norsk kulturliv var onsdag samlet på Litteraturhuset til seminaret Kulturrikets tilstand, arrangert av stiftelsen Telemarksforskning.

Programmet favnet vidt, fra etikk i toppidretten, til den kulturelle skolesekken og utviklingen av Bjørvikaområdet.

Et av punktene på det tettpakkede programmet var: Det nye Kulturrådet – forvokst gjøkunge eller kreativt kraftsentrum?

De to kulturtungvekterne Ottar Grepstad og Svein Bjørkås, begge med en fortid i Norsk kulturråd, var invitert til å kommentere det endrede Kulturrådet.

Utgangspunktet er rådets økte ansvar for fordelingen av kulturstøtte gitt i statsbudsjettet for 2011, samt sammenslåingen med ABM-utvikling. Et sentralt spørsmål er effektene dette får for Kulturrådets rolle som armlengdes avstand organ. Vil den nye situasjonen forrykke balansen mellom politisk styring og kunstfaglig uavhengighet?

- Kan føre til bedre kultur

Ottar Grepstad, direktør for Nynorsk kultursentrum og tidligere rådsmedlem, hevdet at de nye føringene for Kulturrådet innebærer en oppheving av enveiskjøringen i norsk kulturpolitikk. Resultatet er mer reell kulturpolitisk makt til Norsk kulturråd.

Grepstad mener også at sammenslåingen av Kulturrådet og ABM-utvikling kan føre til bedre kultur gjennom et sterkere byråkrati.

Men hva betyr det egentlig at disse to svært så ulike institusjonene, med hver sin forvaltningspraksis nå blir en institusjon?

ABM-utviklings oppgave er å løse forvaltnings- og utviklingsoppgaver på vegne av departementet, noe de ifølge Grepstad har gjort med stor kraft, i alle fall på museumsområdet.

Norsk kulturråd på den annen side har vært åpen for initiativ utenfra, gjennom utvalg med representanter fra kunst- og kulturlivet. Rådet har drevet oppsøkende virksomhet uten en operativ agenda eller press ovenfra om bestemte utfall, mener Grepstad.

- Med fare for å overforenkle har Norsk kulturråd sin oppgave vært å finne ut hvordan ting kan bli bra, mens oppdraget for ABM-utvikling har vært å finne frem til hvordan ting skal være. Nå blir utfordringen å balansere mellom å utøve kunst- og kulturfaglig skjønn, samtidig som man forvalter politiske oppgaver, sa Grepstad.

Når det kommer til sammensetningen av selve rådet hadde også Grepstad klare meninger. Han mener at rådets nye rolle fordrer et Kulturråd bestående av både generalister og eksperter, som kan se både på tvers av det som rører seg i norsk kulturliv og som har god oversikt over hva som skjer på det enkelte fagfelt.

- Med et samvirke mellom et lyttende Kulturråd og kunstfeltet, kan vi skape et kreativt kraftsentrum, oppfordret Grepstad.

En direktoratsmodell?

- Gi oss en gjøkunge, oppfordret Svein Bjørkås, leder ved Institutt for musikkvitenskap og tidligere forskningsleder i Kulturrådet, i sitt innlegg om Kulturrådet rolle. Med det mente han at det kanskje er formålstjenelig om Kulturrådet har en direktoratsmodell fremfor dagens rådsstruktur. En slik organisering kan tydeliggjøre styringslinjene og øke gjennomslagskraften til Kulturrådet, sa Bjørkås.

Bjørkås underbygde sitt syn med tre argumenter:

1. Politikere bør drive med politikk, eksperter bør drive byråkratisk arbeid.

Norsk kulturråd skal være en pådriver og initiativtaker i norsk kulturliv og det kan de godt være uten et styrende råd i toppen, hevdet Bjørkås. Han påpekte at armlengdes avstand prinsippet, som skal hindre at politikerne har makt over Kulturrådets avgjørelser, ikke er nedfelt i rådets retningslinjer og at Kulturrådet derfor er lite robust når politikerne ønsker endring.

Han antydet at dette kan ha ført til mindre overføringer til Kulturrådet de siste årene, enn det som er behovet i feltet.

2. Kulturrådet mangler legitimitet i kulturlivet, men administrasjonen har det.

For søkerne til Norsk kulturfond er rådet en lite synlig størrelse. Bjørkås mener at rådets legitimitet ligger i administrasjon og fagutvalg, og at man gjennom et tradisjonelt byråkratisk og faglig tungt forvaltningsorgan bedre ivaretar den nødvendige legitimiteten.

3. Kulturrådet er offentlig marginalt og nærmest fraværende i media.

At Rådet er lite synlig og ikke deltar i debatten virker undertrykkende på administrasjonens avgjørelser og muligheter til å uttale seg, sa Bjørkås. Han mener at et sterkt, kompetent og uhildet forvaltningsapparat kan styrke Kulturrådets gjennomslagskraft.

Mer om Kulturrådet

Kulturrådet og omorganiseringen var gjenstand for mye oppmerksomhet gjennom dagen. Påtroppende direktør Anne Aasheim var til stede på konferansen, noe som ble behørig nevnt av konferansier Andreas Hompland.

I tillegg deltok forskningsleder Ellen Aslaksen i en paneldebatt om kulturforskningens vilkår .

Omorganiseringen og planene bak den ble også brakt på bane av Anne-Britt Gran, som kom med teorier om hva som egentlig skjedde under det hun bare kalte ABM-avvikling, i sitt foredrag om Anniken Huitfeldt første år som kulturminister.

Vi er spente på dommen over 2011 på neste års konferanse.